NO154.17 Adel
U. Konerêd
3. Gjenforening
Adel og Ifkja
Lien 2015
154.17 Nå vil jeg skrive om Adel, hans[1] sønn.
Friso, som hadde lært vår historie fra boka til Adelingene, hadde gjort alt for å vinne deres vennskap. Hans første sønn som han fikk her med Swêthirte,[2] hans hustru, hadde han umiddelbart kalt Adel. Og skjønt han kjempet med all si makt for ikke å reparere eller bygge noen borger opp igjen, så sendte han Adel til borgen i Texland,[3] for at han kunne bli dyktigere og dyktigere i alt hva som hørte til våre lover, språk og tradisjoner. Da Adel var tjue år,[4] lot Friso [155] ham komme til sin egen skole; og da han var utlært der, lot han ham reise gjennom alle stater.
Adel var en elskelig fyr. På sin ferd hadde han vunnet mange kamerater. Derav er det kommet at folket har kalt ham Aðarik[5] – noe som etterpå kom til å passe ham så godt; for da hans pappa var falt (bort), ble han (værende) i hans sted uten at det var kommet på tale valg av en annen greve.
Mens Adel var i lære i Texlând, var det etterpå ei svært elskelig jomfru inne på borgen. Hun kom hen fra Saxanamarkum,[6] fra den staten som er kalt Svôbalând.[7] Derigjennom ble hun i Texlând kalt Svôbene, skjønt hennes navn var Jfkja.
Adel hadde fått henne kjær, og hun hadde Adel kjær; men hans pappa ba ham (om at) han ennå skulle vente. Adel var lydig, men så snart hans pappa var død, og han innsatt, sendte han umiddelbart bud hen til Berðholda, hennes pappa, om han kunne ha hans datter til hustru. Berðholda var en fyrste av udegenerert moral. Han hadde sendt Jfkja til Texlând i lære, i håp om at hun engang skulle bli valgt til borgjomfru i sitt eget land. Men han hadde lært å kjenne begjæret (til) dem begge, derfor tro han til og ga dem sin tilsigelse.
Jfkja var ei [156] bra friser(inne). For så langt jeg har lært henne å kjenne, har hun bestandig arbeidet og slitt for at Frøyas barn igjen skulle komme under samme lover og under ett forbund. For å få menneskene på si side, var hun reist fra sin pappa med sin tilkommende gjennom hele Saxana marka [Sachsen] og videre til Gêrtmannja.[8] Gêrtmannja, det hadde gêrtmennene kalt sitt område – som de hadde fått gjennom Gosa sine direksjoner. Derfra dro de til Dênemarka.[9] Fra Dênamarka tok de skip til Texland. Fra Texland dro de til West-Flíland, og så langs sjøen til Walhallagâra.[10] Fra Walhallagâra trakk de langs Sûder Hrênum[11] til de med stor frykt kom opp Rêne [12] til sjøboerne, om hvem vår Apollânja har skrevet. Da de hadde vært her ei stund, dro de videre til deltaet.
Da de nå hadde vært på vei til deltaet for et tidsrom – før de kom i området til den gamle borgen Aken,[13] ble uventet fire tjenere myrdet og kledd nakne. De var kommet en smule baketter. Min bror – som var med overalt – hadde ofte forbydd dem, men de hadde ikke hørt. Ugjerningsmennene [157] som hadde gjort det, var twisklendere som i dag freidig kommer hen over Hrêna (for) å myrde og (for) å røve.
Twisklenderne, det er bannlyste og fortrukne frøyasbarn. Men konene sine har de røvet fra tartarene. Tartarene er et brunt Findas folk – kalt slik fordi de utfordrer alle folk til strid. De er alle ryttere og røvere, derfor har twisklenderne blitt like blodtørstige.
Twisklenderne som hadde gjort denne ondskapen, kalte seg ‘frie’ eller ‘frankere’. “Det var”, sa min bror, “røde, brune og hvite blant (dem). De som var røde eller brune, bleiket sitt hår hvitt med kalkvann. Ettersom deres ansikter var brune ved (siden av) det, så ble de derigjennom desto styggere.”
Akkurat som Apollânja, besiktiget de etterpå Lydasburch[14] og Aldergâ.[15] Derfra trakk de rundt henover Stâverens steder med sine folk. Så elskelig hadde de oppført seg seg at menneskene allevegne ville holde dem (tilbake). Tre måneder seinere sendte Adel bud til alle kamerater som han hadde vunnet, og lot be (om at) de skulle sende ham opplyste folk i måneden Minna.[16]
Noter
Les mer
NO151.31 Fars sønner ᐊ forrige/neste ᐅ NO157.32 Språk
På andre språk