NO157.32 Språk
U. Konerêd
3. Gjenforening
Gosa: Reine språk
Lien 2015
157.32 [...][1] “Hans kone”, sa han,[2] “som hadde vært jomfru [158] i Texlând,[3] hadde fått ei avskrift av det”. I Texland ble enda flere skrifter funnet som ikke er skrevet over i boka til Adelingene, av disse skriftene hadde Gosa lagt ett ved sin siste vilje – som begge to måtte bli åpenbart gjennom den eldste jomfrua så snart Friso var falt (bort).
Her er skriftet med Gosas råd:
Da Wralda ga barn til mødrene til den menneskelige slekta, da la han ett språk i alles tunger og på alles lepper. Denne gaven hadde Wralda gitt til menneskene slik at de dermed kunne gjøre kjent (for) hverandre hva man må unngå og hva man må etterstrebe for å finne salighet og å beholde salighet i all evighet.
Wralda er vis og god, og alt-forutseende. Ettersom han nå visste at lykke og salighet måtte flykte fra Jrða dersom ondskap skulle bedra dyd(en), har han således bundet fast til språket en rettferdig eiendommelighet. Denne eiendommelighet(en) ligger i det at man med den ikke sier noen løgn, eller kan snakke bedragerske ord uten stamming, eller uten rødming – gjennom hvilket man straks kan gjenkjenne de onde [159] av hjerte.
Ettersom vårt språk således fører til lykke og til salighet, og således også våker mot de onde tendensene, er det derfor med all rett kalt Guds språk, og alle de som holder det i ære, har glede av det.
Men hva har skjedd?
Så snart det blant våre halvsøstre og halvbrødre dukket opp bedragere som ga seg ut for Guds tjenere, like raskt har det blitt annerledes. De bedragerske prestene og de vrangsinnede fyrstene, som alltid sammensverget (seg), ville leve etter vilkårlighet og handle uten Guds lover. I sin dårskap har de gått hen og pønsket ut andre språk, slik at de kunne tale hemmelig i nærvær av alle andre – om alle onde ting og om alle skammelige ting, uten at stamming kunne forråde dem eller rødming spolere deres ansikt.
Men hva har det avfødt?
Liksom sæden til de gode urtene kommer opp fra under bakken – som er sådd åpenlyst av gode folk på lyse dagen, like lett bringer tida de skadelige urtene (opp) i lyset som er sådd av onde folk i det skjulte og i mørke.
[160] De lidderlige jentene og de umandige guttene som horet med de råtne prestene og fyrstene, lokket fram de nye språkene hos sine elskere. Således har de kommet videre blant folkene, slik at de glatt har glemt Guds språk.
Vil du nå vite hva (som) har kommet av det?
Når nå stamming og ansikt ikke lenger forråder deres onde lidenskaper mer, har dyd(en) nå veket bort fra deres midte; visdom(men) har fulgt (etter), og frihet(en) har dratt (av sted) med (den). Enhet er rakt vekk og splid har inntatt dens plass. Kjærlighet(en) har flyktet og hor sitter med forakt ved bordet – og der før rettferdighet hersket, hersker nå sverdet.
Alle har blitt slaver – folket av sine sine herrer, (herrene) av hat, onde lyster og begjærlighet. Hadde de nå bare pønset ut ett språk, muligens var det også da gått en smule bedre; men de har oppfunnet så mange språk som det er stater. Derigjennom kan det ene folket forstå det andre folket like lite som kua hunden og ulven sauen.
Det kan styrmennene bevitne.
Men av dette er det nå kommet dithen at alle slave(r)folkene betrakter hverandre [161] (som) lik andre mennesker, og at de til straff for sin uforsiktighet og for sin grenseovertredelse må bekrige og bekjempe hverandre så lenge at alle er utryddet.
Her er nå mitt råd:
«Er du så begjærlig at bare du vil arve Jrða, da bør du aldri mer la noe annet språk komme over dine lepper enn Guds språk; og så bør du ordne (det) slik at din egen tale blir (værende) fri for fremmede klanger. Vil du at noen av Lydas barn og av Findas barn forblir, da gjør du likeså.
Språket til astskênlenderne[4] er bedervet av de råtne magjarerne. Språket til kälter-tilhengerne er fordervet av de snikende golerne. Nå har vi vært så sjenerøse å ta de tilbakevendende Hellêna-tilhengerne inn i vår midte igjen, men jeg frykter og er særlig redd (for) at de skal gjengjelde vår sjenerøsitet med skjemming av vårt reine språk.
Mye har vi vederfares, men av alle borgene som gjennom (den) vonde tida ble ødelagt og tilintetgjort, har Jrða beholdt Frøyasborg [Den Burg] uskadd. Dertil må jeg også melde at Frøyas eller Guds språk her er beholdt likeså uskadet.
Her i Texland må man [162] således stifte skoler. Ungfolket må bli sendt hit fra alle stater som holder på de gamle tradisjonene. Etterpå skulle de som er utlært hjelpe de andre som venter hjemme på dette.
Vil de andre folkene handle jernvarer fra dere, og derfor prate og forhandle med dere, da må de vende tilbake til Guds språk. Lærer de Guds språk, da skal ordene ‘være fri’ og ‘ha rettighet’ komme inn i dem. I deres hjerne skal det da begynne å skinne og gry til alt blir til en flamme. Denne flammen skal fortære alle elendige fyrster og alle skinnhellige og snikende prester.»
De nært- og fjerntboende budene hadde glede av skriftet, men det kom ingen skoler.
Noter
Les mer
NO154.17 Adel ᐊ forrige/neste ᐅ NO162.19 Skoler
På andre språk