NO136.08 Jesus
T. Wiljo
2. Hellenias skrifter
Jesus fra Kashmir
Lien 2015
136.08 16 ganger 100 år var gått[1] siden Âtlând[2] sank, og på den tida skjedde det noe som ingen hadde regnet (med).
I hjertet av Findas land,[3] i bergene, ligger en dal som er kalt Kasamír,[4] det betyr ‘Sjeldent’. Det ble født et barn – hans mamma var datter av en konge, og hans pappa var en øversteprest. For å unngå skam måtte de unngå sitt eget blod. Derfor ble han brakt utenfor byen, til fattige mennesker. Imidlertid ble det ikke skjult for ham, derfor gjorde han alt for å få og samle visdom. Hans forstand var så stor at han forsto alt hva han så og hørte. Folket betraktet ham med ærbødighet, og prestene var engstelige for hans spørsmål.
Da han ble voksen dro han til foreldrene sine. De måtte høre harde ting. For å bli kvitt ham, ga de ham en overflod av kostbare steiner, men de torde ikke åpenlyst å vedkjenne (seg) ham [137] som deres eget blod. Tynget av bedrøvelse over sine foreldres falske skam, gikk han streifende omkring. På sin ferd møtte han en frisisk styrmann som tjente som slave. Fra ham lærte han våre seder og skikker. Han kjøpte ham fri, og de har forblitt venner til døden.
Overalt hvor han trakk framover lærte han til folket at de ikke må tillate verken rike eller prester, at de måtte vokte seg mot falsk skam som allevegne gjør kjærligheten vondt. “Jrða”, sa han, “skjenker sine gaver i den grad man risper (i) hennes hud. Man bør grave, pløye og så deri hvis man vil høste derav”. “Men”, sa han, “ingen behøver å gjøre det for en annen, med mindre det skjer etter allment ønske eller av kjærlighet”.
Han lærte at ingen bør rote i hennes skorpe etter gull eller sølv eller kostbare steiner, hvorved (det) kleber nag og hvorfra kjærligheten flykter. “For å pynte deres jenter og koner”, sa han, “gis dere elver nok”.
“Ingen”, sa han, “er kapabel til å gi alle mennesker lik rikdom og lik lykke. Men det er alle menneskers plikt å gjøre menneskene så like rike [138] og gi dem så mye tilfredsstillelse som mulig”.
“Ingen viten”, sa han, “skal man ringeakte, men å dele likt er den største viten(skap) som tida skal lære oss, fordi at det forhindrer forargelse fra Jrða og nærer kjærlighet”.
Hans fornavn var Jesus, men prestene – som hatet ham spesielt – kalte ham Fô, det er ‘falsk’. Folket kalte ham Krisen – det betyr [er] ‘hyrde’, og hans frisiske venn kalte ham Bûda, fordi han hadde en skatt av visdom i sitt hode og en skatt av kjærlighet i sitt hjerte.
Til sist måtte han flykte for prestenes hevn; men overalt hvor han kom var læra hans gått foran ham, og overalt hvor han gikk fulgte hans forulempere etter lik hans skygge. Da Jesus så var reist rundt i tolv år, døde han – men hans venner bevarte hans lære og forkynte den hvor det fantes ører.
Noter
Les mer
NO134.22 Frihet ᐊ forrige/neste ᐅ NO138.24 Prester
På andre språk