NO108.28 Rhinen
R. Apollania
6. Apollanias notater
Reisen langs Rhinen
Lien 2015
108.28 Før ei borgjomfru inntar sin plass, må hun reise gjennom landet et helt år. Tre grå borgherrer og tre eldre jomfruer går sammen med henne. Slik gikk det også (med) meg.
[109] Mi reise har vært langs Rêne [Rhinen], dennes bredd oppover, langs den andre sida nedover. Jo høyere opp jeg kom, desto fattigere syntes meg menneskene. Overalt innen Rhinen hadde man lagd utstikkere. Den sanda som kom mot den, ble helt med vann over sauefeller for å utvinne gull. Men jentene bar ingen gullkroner av den grunn. Før har det vært flere, men siden vi mistet Skênland [Skandinavia], har de gått til fjellene. Der graver de jernjord som de lager jern av.
Ovenfor Rhinen, mellom fjellene, der har jeg sett sjøboere [marsacii]. Sjøboerne, det er mennesker som bor på sjøene. Deres hus er bygd på påler. Det er for de ville dyrene og onde menneskene. Der er ulver, bjørner og svarte, gresselige løver. Og de er naboene eller (de) tilgrensende til de nære krekalenderne, Kälta-tilhengerne og de forvillede twiskerne – alle griske etter rov og bytte. Sjøboerne hjelper seg med fiske og jakt. Skinnene blir tilvirket av kvinnene og behandlet med bark fra bjørker. De små skinnene (er) myke som jomfrufilt. Borgjomfrua i Nye Frøyasborg sa oss at de var gode, enfoldige [110] mennesker; men hadde jeg ikke hørt snakk (om) dem tidligere, skulle jeg ha ment at de ikke var frisere, men ville – så skamløse så de ut. Deres skinnfeller og urter blir byttehandlet av rhinboerne og brakt av styrmennene utenlands.
Langs Rêne [Rhinen] var det likedan (som) i Lydasburch [Leiden]. Det var en stor flod; på denne floden var det også mennesker som hadde hus på påler. Men det var ingen Frøyas folk, men det var svarte og brune mennesker som hadde tjent som roere for å hjelpe havseilerne hjem. De måtte bli der til flåten igjen dro av sted.
Til sist kom vi til Alderga [Oudegouw]. Ved det sydlige havnehodet står Wâraburch [i Hoorn] – et steinhus. Der inne er allslags skjell, konkylier, våpen og klær fra fjerne land oppbevart – medbrakt av styrmennene. Et kvarter derfra er Alderga – en stor flod omgitt av pakkbuer, hus og hager – alle rikelig pyntet. På floden lå en stor flåte klar, med flagg i alle slags farger. På Frøyas dag hang skjoldene rundt på skipssidene. Noen skinte som Sola. Skjoldene til vikingen [sjøkongen] og kontreadmiralene var kantet med gull.
Etter floden var (det) gravd en kanal, [111] som løp derfra langs borgen Forana [Vronen, Sint Pancras], og videre med en trang munning [Egmond] til sjøen. For flåten var dette utgangen og Flí [Vlie] inngangen. På begge sider av kanalen er (det) skjønne hus malt med lyse, skinnende farver. Hagene er alltid inngjerdet av grønne hekker. Jeg har sett kvinner der som bar filttunikaer som om det var skrivefilt. Lik i Stâveren [Stavoren] var jentene pyntet med gullkroner på hodene og ringer om armer og føtter.
Sydover fra Forâna [Vronen, Sint Pancras] ligger Älkmârum [Alkmaardermeer]. Älkmârum er en (inn)sjø eller flod. I den ligger ei øy. På den øya kan de svarte og brune menneskene hvile, akkurat som i Lydahisburch [Leiden]. Borgjomfrua i Forâna sa (til) meg at borgherrene daglig går til dem for å lære (dem) hva ekte frihet er, og hvordan menneskene bør leve i kjærlighet for å få velsignelse av Wraldas ånd. Var det noen som ville høre og maktet å forstå, da ble han holdt (igjen) inntil han var fullt (ut)lært. Det ble gjort for å gjøre de fremmede folkene vise, og for å vinne kamerater overalt.
Jeg hadde før vært i Sâxanamarka [Sachsen], på borgen [112] Männagârdaforda [Münster]. Men der så jeg mer fattigdom enn jeg sporet rikdom her.
Hun svarte: «Hvis det kom en frier til Sâxanamarka (for) å fri til ei jente, så spør jenta ham der: “Kan huset ditt være fritt fra de bannlyste twisklenderne?” “Har (du) drept noen ennå?” “Hvor mange bøfler har du fanget hittil?” og “Hvor mange bjørne- og ulveskinn har du brakt til markedet?” Derav har det kommet at saxmennene [sakserne] har overlatt forvaltninga til kvinnene – at av hundre til sammen kan ikke én lese eller skrive. Derav har det kommet at ingen har noe ordspråk på skjoldet sitt, men kun en dårlig etterliknet skikkelse av et dyr som han har felt. Og endelig, derav har det kommet at de har blitt svært tapre, men nesten like dumme som de dyrene som de fanger og like fattige som twisklenderne som de kriger med.»
Jrða og havet er skapt for Frøyas folk. Alle våre elver løper ut i havet. Lydas folk og Findas folk vil utrydde hverandre, og vi må befolke de ledige (land)områdene. I det å seile til og fra [egtl. fra og om] [113] ligger vår lykke.
Vil du nå at opplenderne (skal) ha del i vår rikdom og visdom, så skal jeg gi deg et råd. La det (for) jentene bli til vane å spørre sine friere, før de sier “ja”: “Hvor har (du) hittil reist omkring i Wralda?” “Hva kan (du) fortelle dine barn om fjerne land og om fremmede folk?” Gjør du slik, så vil de tapre guttene komme til oss. De vil bli visere og rikere, og vi vil ikke lenger ha noe behov for de råtne folkene.
Den yngste av jomfruene, av dem som var med meg, kom fra Saxanamarka [Sachsen]. Da vi nå kom hjem, hadde hun spurt (om) løyve til å dra til sitt hus. Etterpå har hun blitt borgjomfru der, og derav har det kommet at det i dag seiler så mange saksere med styrmennene.
Les mer
NO106.10 Ljudgarda ᐊ forrige/neste ᐅ NO113.23 Fly
På andre språk