NO087.19 Adelbrost
Del II. Lagt til av Oera Lindas
P. Adelbrost
Lien 2015
87.19 Mitt navn er Adelbrost, sønn av Apol og av Adela. Jeg er valgt av mitt folk til grietmann over Đa Linda wrda [‘Lindastedene’]. Derfor vil jeg fortsette denne boka på samme vis som min mamma har talt (om).
Etter at magíen var felt og Frøyasborg [Den Burg] var satt i stand, skulle det bli valgt ei mor. Mens hun levde [‘i sitt liv’] hadde mora ikke navngitt sin etterfølgerske. Hennes siste vilje var søkt, og ingensteds å finne [den ble seinere funnet – se 141/26-142/1]. Sju måneder etter ble det berammet ei allmenn samling – og saktens til Grênegâ [Groningen], av (den) årsak at det grenset til Saxannamarka [Sachsen]. Min mamma ble [088] valgt, men hun ville ikke være noen mor. Hun hadde reddet livet (til) min pappa; derigjennom hadde de fått hverandre kjær, og nå ville de også bli gift.
Mange ville bringe min mamma fra sin beslutning, men min mamma sa: “Ei æresmor burde være like rein i sitt sinn som hun virker utenpå, og like gavmild overfor alle sine barn. Ettersom jeg nå har Apol kjær over alt i Wralda [Verden], så kan jeg ikke være ei sådan mor.” Slik talte og erklærte Adela, men de andre borgjomfruene ville alle sammen være mor.
Enhver stat tinget på si eiga jomfru og ville ikke fire. Derigjennom ble det ikke valgt noen og riket (var) således tøylesløst. Etter dette kan dere begripe det.
Ljûdgêrt, kongen som døde forleden dag, var valgt i moras livstid – med åpenbar kjærlighet og tiltro i alle stater.
Det var hans tur til å bo på den store gården i Dokhêm [Dokkum]; og i moras livstid ble det vist ham stor ære der, for det var alltid så fullt med bud og ryttere fra nær og fjern som man aldri hadde sett tidligere. Men nå var han ensom og forlatt, for alle var redde (for) at han skulle gjøre seg (til) mester over retten og herske lik slaverkongene. Enhver fyrste trodde heretter at han gjorde nok [089] når han våket over sin egen stat, og den ene ga ingenting til de andre.
Med borgjomfruene gikk det enda verre for seg. Hver av disse skrøyt av sin egen visdom, og hvis grietmennene gjorde noe uten dem, så brakte de mistro mellom dem og deres folk.
Skjedde det en sak som vedkom flere stater, og man hadde innhentet råd fra ei jomfru, så forkynte alle de andre at hun hadde talt til fordel for sin egen stat. Gjennom sådanne renker brakte de splid over statene, og de reiv bandet fra hverandre slik at folket fra den ene staten var sinte på folket fra en annen stat og betraktet (dem) som fremmede for det aller minste.
Følgen av det har blitt at golerne [gallerne, galaterne] eller trowídene [druidene] har vunnet alt land fra oss helt til Skelda [Schelde], og magíen til Wrsâra [Weser].
Hvordan det gikk til slik har min mamma forklart, ellers hadde denne boka ikke blitt skrevet; skjønt jeg har mistet alt håp (om) at det skal være (egtl. hjelpe) (til) noen fordel. Jeg skriver ikke dette i den tro at jeg derigjennom skal vinne eller beholde landet – det er (etter) min bedømmelse ugjørlig. Jeg skriver kun for den etterfølgende slekt, slik at de alle sammen skal vite på hva (slags) vis vi gikk tapt, og at alle og enhver herav kan lære at ethvert onde avler si straff.
Les mer
NO087.13 Avslutning ᐊ forrige/neste ᐅ NO090.01 Apollania
På andre språk