NO050.19 Magjarere
K. Tunis’ tid
1. Magjarere
Lien 2015
50.19 Dette står skrevet i Waraburch ved Aldegâmvde [Hoorn]:
Waraburch er ingen jomfruborg, men i den blir alle utenlandske og innenlandske ting (opp)bevart som blir brakt med av styrmennene. Den er beliggende tre påler – det er et halvt tidevann – sydover fra Mêdêasblik [Medemblik].
Slik er forordet:
Berg, bøy deres tinder, skyer og strømmer, gråt! Ja, Skênland [Skandinavia] rødmer, slavefolk stamper på din kledning. Å Frøya!
Slik er historia:
100 og 1 år [2092 fvt.] etter at Aldland sank, kom det [051] et folk hen ut fra øst. Det folket ble fordrevet av et annet folk. Bortenfor vårt Twiskland [‘Tyskland’] fikk de splid. De skilte seg i to grupper, hver hær gikk sin vei. Om den ene delen har (det) ikke kommet noen beskjed til oss, men den andre delen falt baketter til vårt Skênland [Skandinavia]. Skênland var tynt befolket, og i bakkant det tynneste av alle. Derfor klarte de å overvinne det uten strid, og ettersom de for øvrig ikke gjorde noen forurettelse, ville vi derfor ikke ha noen krig. Nå har vi lært dem å kjenne, så vi vil skrive om deres skikker, (og) etterpå (om) hvordan det har gått oss med dem.
Det folket var ikke vilt, lik mange (av) Findas slekter, men som med egypterne har de prester lik dem, og nå har de kirker og bilder. Prestene er de eneste herrer; de kaller seg selv magjarere; deres aller øverste heter magí, han er øversteprest og konge på én (gang); alt det andre folket er null og niks og helt og holdent under hans makt. Dette folket har ikke engang et navn, av oss har de blitt kalt finner, for skjønt deres fester er dystre og blodige alle sammen, så er de [052] så finet [staset] opp der at vi i så henseende ligger etter. Videre er de ikke å misunne, for de er slaver av prestene – og enda verre: av deres meninger. De mener at alt er fullt (av) onde ånder som sniker (seg) inn i mennesker og dyr, men om Wraldas ånd veit de ingenting. De har steinvåpen, magjarerne kobber. Magjarerne forteller at de kan betvinge og fordrive de onde åndene, derfor er folket bestandig i engstelig frykt, og i deres vesen (er det) aldri noen glede å se.
Da de var godt etablert, søkte magjarerne vennskap hos oss. De skrøyt av vårt språk og (våre) skikker, av vårt fe og av våre jernvåpen – som de gjerne ville bytte (til seg) for sine gull- og sølvsmykker; og sine folk holdt de alltid innenfor pålene, men det narret vår årvåkenhet.
Åtti år seinere [2012 fvt.] – det var akkurat julefest, da kom de rennende uvarslet som snø drevet av stormvind over vårt land. Den som ikke klarte å fly, ble drept. Frøya ble påkalt, men skênlenderne hadde forsømt hennes råd. Da ble krefter samlet. Tre påler [3 timer] fra Godahisburch [Göteborg] ble de stående imot, men krigen holdt fram.
Kât, [053] eller Kâterinne – så het jomfrua som var borgjomfru i Godaburch [Göteborg]. Kât var stolt og hovmodig, derfor lot hun (det) ikke (bli) spurt om råd eller hjelpere fra mora. Men da borgherrene fattet det, da sendte de selv bud til Texlând, til mora der. Minna, som var moras navn, lot rekvirere alle styrmennene og alle de andre unge folkene fra Âst-Flíland [Øst-Vlieland] og fra Dênnemarkum [Danmark].
Les mer
NO049.11 Aldland ᐊ forrige/neste ᐅ NO053.12 Wodin
På andre språk