NO049.11 Aldland
J. Gamle dager
Slik sank Âldland
Lien 2015
49.11 Hvordan (den) vonde tida kom
Hele sommeren var Sola skjult bak skyene, som (om) den ikke ville se Jrða. Vinden hvilte i sine belger, hvorved røyk og damp sto som søyler over hus og pøler. Lufta var således dyster og matt, og i hjertene til menneskene var (det verken) lykke eller glede.
Midt i stillheten begynte Jrða å beve liksom hun var døende. Bergene splittedes fra hverandre (og) spydde ild og flammer, andre sank ned i hennes skjød, og der hun før hadde marker, hevet hun opp berg.
Âldland, av sjømennene kalt Atland, sank ned, og de ville bølgene stampet så høyt over berg og daler at alt ble skjult under sjøen. Mange mennesker ble begravd i Jrða, og mange som unnslapp ilden, omkom etterpå i vannet.
Ikke bare i Findas land spydde [050] bergene ild, men også i Twiskland. Derved brant skoger etter tur, og da (det) kom vind av det, da blåste landet vårt fullt (av) aske. Elver ble forledet, og ved deres munninger kom nye øyer av sand og drivende dyr.
Tre år lei Jrða slik; men da hun ble bedre [2190 fvt.] kunne man se hennes sår. Flere land var sunket, andre hevet utav sjøen, og Twiskland ble halvveis avskoget. Bander (av) Findas folk kom (og) fôr over de ledige plassene. Våre fortrukne (folk) ble utryddet, eller ble deres forbundsfeller. Så ble vaktsomhet budt oss dobbelt, og tida lærte oss at samhold er vår sterkeste borg.
Les mer
NO047.06 God tid ᐊ forrige/neste ᐅ NO050.19 Magjarere
På andre språk