NO163.10 Pangab
U. Konerêd
4. Ljudgêrt: Pang-ab
Lien 2015
163.10 Blant min pappa[1] sine skrifter, har jeg funnet et brev skrevet av gêrtmannen Ljudgêrt. Foruten enkelte saker som bare gjelder min pappa, gir jeg her det andre til det beste:
Pangab[2] – det betyr ‘fem vann’, og hvor i nærheten vi kommer fra, er ei elv av ualminnelig skjønnhet – og kalt ‘Fem vann’ fordi fire andre elver flyter (ut) i sjøen gjennom dens munn(ing).[3] Helt lengst østover er (det) enda ei stor elv, kalt (den) hellige eller fromme Gongga. Mellom disse elvene er landet til hinduene. Begge elvene renner fra de høye fjellene (og) ned mot deltaet. Fjellene hvorfra de strømmer ned, er så høye at de leder til himmelen. Derfor blir fjellene kalt Himelläja-fjellene.[4]
Blant hinduene og andre fra (disse) landene er (det) enkelte folk som kommer sammen i stillhet. De tror at de er udegenererte [164] Findasbarn. De tror at Finda er født utav Himmelläja-fjellene, hvorfra hun er trukket med sine barn til deltaet eller lavlandet. Enkelte blant dem tror at hun hadde dratt med sine barn ned(over) på den hellige Gonggäs skum, derav skulle elva hete (den) hellige Gonggä.[5] Men prestene, som kom fra et annet land, lot folkene oppspore og brenne, derfor torde de ikke komme åpenlyst ut for sin sak. I det landet er alle prestene tjukke og rike. I deres kirker kan man finne allslags avgudelige bilder, deriblant er mange av gull.
Vest for Pangab, der er iranerne eller ‘(de) vrange’, gedroserne eller ‘(de) fortrukne’, og orittene eller ‘(de) glemte’. Alle disse navnene er gitt dem av de hatske prestene, fordi de flyktet fra dem på grunn av skikker og tro. Ved sin ankomst[6] hadde våre forfedre slått seg ned også på den østlige bredden av Pangab [Indus], men etter prestenes ønske var de også dratt til den vestre bredden. Derigjennom har vi lært iranerne og de andre å kjenne.
Iranerne er ikke vrede,[7] men gode [165] mennesker som ikke tillater eller tilber noen bilder. De vil heller ikke akseptere noen kirker eller prester; og slik som vi opprettholder det fromme lyset til Fästa, likeså holder de alle vegne oppe ild i sine hus.
Kommer man imidlertid helt vest, da kommer man til gedroserne. Om gedroserne… disse er bastardisert med andre folk og snakker alle særegne språk. Disse menneskene er virkelig vrede ugjerningsmenn som alltid streifer over markene med sine hester – som alltid jakter og røver og som verver seg som soldater til de omkringboende fyrstene, på hvis vilje de hogger ned alt hva de kan rekke (over).
Landet mellom Pangab og Gonggä er like flatt som Frøyasland ved sjøen – avvekslet med marker og skoger, fruktbart i alle områder. Men det kan ikke forhindre at tusener på tusener iblant bukker under av hunger. Denne hungersnøden kan derfor ikke ha vært bevisst fra Wralda eller Jrða, men aleine fra fyrstene og prestene.
Hinduene er like bløte og forferdet for fyrstene sine som hindene for ulvene, derfor har iranerne og andre kalt dem hinduer – som betyr ‘hinder’. [166] Men det blir gjort avskyelig misbruk av deres bløthet. Kommer det fremmede kjøpmenn for å kjøpe korn, så blir alt gjort til penger. Gjennom prestene blir de ingenting verdt, for disse – enda sluere og griskere enn alle fyrster til sammen – veit veldig godt at alle pengene til slutt kommer i deres punger.
Foruten at folket der lider mye under sine fyrster, må de også lide enda mer under de giftige og ville dyrene. Det er store elefanter som går i hele bølinger, som iblant tramper ned hele kornåkre og hele landsbyer. Det er spraglete og svarte katter, kalt tigre, som er så store som store kalver, som sluker mennesker og dyr. Foruten mange andre krypdyr er det slanger fra på størrelse (med) en orm (og) helt til (på) størrelse (med) et tre. De største kan sluke ei hel ku, men de minste er enda farligere enn dem. De holder seg skjult mellom blomster og frukter for å angripe menneskene som vil plukke av dem. Er man derfor bitt, da må man dø, for mot deres gift har Jrða ikke gitt noen urter – så lenge menneskene selv har gjort seg skyldig i avguderi. Videre er det allslags slekter av firfisler, skilpadder og krokodiller. Alle disse reptilene er, i likhet med slangene, [167] fra en orm til en trestamme store. Foruten at de er store eller farlige, er (det) navnene deres, som jeg ikke kan nevne alle (sammen). De aller største reptilene er kalt algättar,[8] fordi de glefser enda grådigere i (seg) de råtne dyrene som driver ovenfra med strømmene mot deltaet, enn de levende dyrene som de måtte angripe.
På vestsida av Pangab, hvor vi kommer fra, og hvor jeg ble født, der blomstrer og vokser de samme gledene og nytelsene som på østsida. Før fantes også de samme krypdyrene der, men våre forfedre har brent alle småskoger og jaktet så lenge på de ville dyrene at det er bare få igjen. Kommer man helt vest i Pangab, da finner man ved siden av feite beiter også tørre geestland som virker endeløse – iblant avvekslet med vennlige områder som øyet blir besnæret av.
Blant fruktene i mitt land er (det) mange slekter som jeg ikke har funnet her. Blant allslags korn er det også gyllent – og gyllengule epler, hvorav enkelte er så søte som honning og enkelte så sure som eddik. Hos oss finnes nøtter så store som barnehoder. Det sitter ost og melk inni. Blir de gamle, da lager man olje av dem. Av [168] basten lager man tau, og av skallene lager man begere og annet utstyr. I skogene her har jeg sett bjørne- og stikkelsbær. Hos oss er bærtrær som deres lindetrær, hvorpå bærene er mye søtere og tre ganger større enn stikkelsbær.
Når dagene er på sitt aller lengste og Sola skinner fra toppen,[9] da skinner den rett ned på ditt hode. Har man da reist veldig langt syd med sitt skip, og man ved middag har sitt ansikt vendt mot øst, da skinner Sola mot di venstre side liksom den ellers gjør mot di høyre side.
Hermed vil jeg avslutte – men etter mi skriving skal det nok falle deg lett å kunne skille de løgnaktige skrønene fra de sanne fortellingene.
Deres Ljudgêrt.
Noter
Les mer
NO162.19 Skoler ᐊ forrige/neste ᐅ NO168.20 Beden
På andre språk