NO145.25 Nordalliansen
U. Konerêd
2. Om Friso
Nordalliansen
Lien 2015
145.25 Friso hadde sett mye. Han var oppfostret med krig, og av renkene og listen til golerne[1] og fyrstene hadde han lært og samlet akkurat så mye som var nødvendig (for) ham for å bringe de andre grevene hvor han ville.
Se her hvordan han gikk i gang med det:
[146] Friso hadde tatt (seg) ei anna hustru her, dattera til Wilfrêðe. I si tid[2] var han den øverste greven av Staveren. Derigjennom hadde han fått to sønner og to døtre. Gjennom sin strategi er Kornêlja, hans yngste datter, gift med min bror.[3] ‘Kornêlja’ er dårlig frisisk og skal være skrevet ‘Kornhêlja’. Wêmod, hans eldste, har han bundet til Kâvch. Kavch, som også gikk i skole hos ham, er sønnen til Wichhirte, den gêrtmanske kongen. Men ‘Kavch’ er også dårlig frisisk, og skal være ‘Kâp’. Men de har brakt med (seg) mer gal tale enn gode sæder.
Nå må jeg vende tilbake til mi historie.
Etter den store oversvømmelsen,[4] hvorom min pappa har skrevet, ble mange juttere og lêtner ført med ebba ut av Balda-[5] eller Kwâdehavet.[6] Ved Kâthisgat[7] dreiv de med sine båter fast i isen i Dênemarka,[8] og der har de blitt sittende. Det var ingensteds mennesker i sikte, derfor har de inntatt landet. Etter sitt navn har de kalt landet Juttarlând.[9] Etterpå kom saktens mange dênemarkere tilbake fra høylandene, men disse slo seg ned sydligere. Og da de styrmennene kom tilbake som ikke hadde omkommet, dro den ene [147] med den andre til Sjø-[10] eller Vannlandene.[11] Gjennom denne tilskikkelsen kunne jutterne beholde det landet som Wralda hadde brakt dem til.
De sêlandske[12] styrmennene, som ikke ville hjelpe eller ernære seg med bare fisk, og som hadde en veldig motvilje mot golerne, de dro deretter for å berøve de fønikiske skipene.
I det sydvestre hjørnet av Skênland,[13] der ligger Lindasburch – benevnt Lindasnôse,[14] etablert av vår Apol, slik det står beskrevet i boka. Alle kystboere og omlendere derfra har forblitt ekte frisere, men gjennom lysten til hevn mot golerne, og mot kälter-tilhengerne, gikk de i felles ærend med sêlenderne[15] Men dette samarbeidet har ikke holdt stand, for sêlenderne hadde overtatt mange mislige skikker og vaner fra de råtne magjarerne, til spott for Frøyas folk. Videre gikk enhver for seg selv (og) røvet; men hvis det kom til (å) passe, da sto de trofast ved hverandre.
Men til sist begynte sêlenderne å få mangel på gode skip. Skipsbyggerne deres var omkommet og skogene deres var feid bort fra landet med grunn og alt.
[148] Nå kom det uvarslet tre skip (og) fortøyde ved ringvollen til vår borg.[16] På grunn av innbruddene i våre land ble de forvillet og feilseilte Flímvda.[17] Kjøpmannen som var medsendt ville ha nye skip av oss. Til det hadde de brakt med allslags kostbare varer som de hadde røvet fra De keltiske landene og fra de fønikiske skipene. Ettersom vi selv ikke hadde noen skip, ga jeg dem spreke hester og fire bevæpnede ilbud med til Friso; for i Stâveren og langs Aldergâ,[18] der ble de beste krigsskipene lagd – av hardt eiketre som (det) aldri kommer noen råte på. Mens sjøkrigerne ventet hos meg, var noen jyder[19] dratt til Texland,[20] og derfra hadde de vært hos Friso.
Sêlenderne hadde røvet mange av deres sterkeste gutter, som måtte ro på deres benker; og (mange) av deres sterkeste døtre, for å avle barn med. De sterke jydene kunne ikke avverge det, fordi de ikke hadde noen gode våpen. Da de hadde fortalt (om) sin lede, og mange ord derfor ble vekslet, spurte Friso til sist om de ikke hadde noen gode havner i sin region. “Å ja”, [149] svarte de, “ei god ei [Langerak] – ei skapt av Wralda. Den er nettopp helt lik deres ølkrukke [der]. Halsen dens er trang, men i dens buk kan vel tusen store båter ligge. Men vi har ingen borg eller borgvåpen for å holde røverskipene ute derfra.”
“Da må dere heller lage”, sa Friso. “Godt rådet”, svarte jydene, “men vi har ikke noen handtverksfolk eller byggeredskap – vi er alle fiskere og juttere. De andre er druknet eller flyktet til høylandene.” Mens de pratet slik, kom mine bud med de sêlandske herrene til gården hans. Her må nå iakttas hvordan Friso visste å dupere alle, til tilfredsstillelse for begge parter og til fordel for sitt eget mål.
Han sa til sêlenderne at de skulle ha femti skip årlig, til faste mål og til faste priser – utrustet med jernkjeder og tranebuer, og med fullt utstyr som er påkrevd og nødvendig for krigsskip. Men jydene skulle de så la i fred, og alt folket som hørte til Frøyas barn. Ja, han ville gjøre mer – han ville nøde ut alle våre sjøkrigere – at de skulle slåss med og røve.
Da sêlenderne var dratt av sted, [150] da lot han førti gamle skip lastes med borgvåpen, tre(virke), hardbakt stein, tømmerfolk, murere og smeder – for med det å bygge borger. Witto – det er ‘hvit’, hans sønn, sendte han med for å se til. Hva som har foregått der alt sammen har ikke blitt meldt meg, men så mye er åpenbart (for) meg: På begge sider av fjorden er (det) bygd en tvangsborg;[21] i dem er folk forlagt som Friso trakk fra Saxanamarka.[22] Witto har fridd til Sjuchtherte og tatt (henne) til sin hustru. Wilhim, det heter hennes pappa – han var jydenes øverste oldermann, det vil si øverste grietmann eller greve. Wilhim døde kort etter, og Witto ble valgt i hans sted.
Noter
- ↑ gallerne, galaterne
- ↑ egtl. sitt liv
- ↑ Hâchgâna
- ↑ 306-305 fvt.
- ↑ Det baltiske hav
- ↑ ‘Det vanskelige havet’
- ↑ Kattegat
- ↑ Danmark
- ↑ Jylland
- ↑ Sjælland
- ↑ ‘øyene’
- ↑ sjællandske
- ↑ Skandinavia
- ↑ Lindesnes
- ↑ sjællenderne
- ↑ Ljudgârda
- ↑ Vlies munning
- ↑ Oudegouw
- ↑ juttere
- ↑ Texel
- ↑ Hals skanse og Aggersborg
- ↑ Sachsen
Les mer
NO144.17 Friso ᐊ forrige/neste ᐅ NO150.19 Østalliansen
På andre språk