NO079.11 Danmark
N. I alle våre borger
1. Det danske fellesskapet
Lien 2015
79.11 Dette står i alle våre borger:
Hvordan vårt Dênamarka [Danmark] gikk tapt for oss 1600 og 2 år [591 fvt.] etter (at) Aldland forgikk:
Gjennom Wodins tåpelighet og ubetenksomhet var magíen blitt sjef over Skênlandis østre del [Øst-Sverige. Se under Jernlandene]. Over bergene og over sjøen torde de ikke komme. Mora ville ikke ha det tilbake. Hun talte og sa: “Jeg ser ingen fare i våpnene deres, men saktens for å ta skênlenderne tilbake, fordi de er vanartet og fordervet.” På den allmenne samlinga syntes man det samme – derfor er det overlatt dem.
Drøyt 100 år tidligere [ca. 700 fvt.] begynte dênemarkerne å byttehandle med dem. De ga dem jernvåpen og redskap. For det byttehandlet de gullsmykker, foruten kobber og jernjord. Mora sendte bud og rådet dem (til at) de skulle forlate byttehandelen. Den var farlig, sa hun, for deres moral, [080] og dersom de taper sin moral, da skulle de òg miste sin frihet. Men dênemarkerne hadde ingen ører for (det), de ville ikke begripe at deres seder kunne (bli) fordervet, derfor enset de henne ikke.
Til syvende og sist brakte de vekk egne våpen og livsfornødenheter, men det ondet bevirket deres straff. Deres legemer ble belesset med glitter og stas, men deres kister, skap og skur var tomme.
Nøyaktig hundre år etter dagen da det første skipet med livsfornødenheter hadde seilt fra kysten, kom armod og knapphet inn gjennom vinduene [ca. 600 fvt.]. Hunger spredte sine vinger og falt ned over landet, splid gikk stolt gjennom gatene og videre inn i husene, kjærlighet kunne ikke lenger finne noen plass og enighet gikk sin vei. Barnet ville spise fra si mamma, og mammaen hadde saktens smykker, men ingen mat. Konene kom til sine menn, disse gikk til grevene, grevene hadde selv ingenting eller holdt det skjult.
Nå måtte man selge smykkene, men mens styrmennene var dratt vekk for det, kom frost(en) og la ned en planke [isdekke] på sjøen og over sundet. Da frosten hadde brua klar, stampet årvåkenheten over [081] den ut av landet, og forræderi kløyv opp på setet. Istedenfor å bevokte breddene, spente de sine hester for sledene sine og rant av sted til Skênland [Skandinavia]. Skênlenderne [skandinavene], som var nyfikne på landet (til) sine forfedre, kom til Dênemarkum [Danmark] – på ei klar natt kom de alle (sammen). Nå sa de at de hadde rett til sine forfedres land, og mens man kjempet over det, kom finnene til de ledige landsbyene og dro avsted med barna.
Derigjennom, og (det) at de ikke hadde noen gode våpen, gjorde (at) de tapte kampen – og dermed sin frihet, mens magíen ble sjef [591 fvt.]. Det kom (av) at de ikke leste Frøyas Tekst og hadde forsømt hennes rådgivninger. Det er enkelte som mener at de ble forrådt av grevene, at jomfruene lenge hadde sporet det. Men var det noen som ville snakke om det – deres munner ble tilsnørt med gullkjeder. Vi kan ikke felle noen dom over det, men vi vil rope til dere:
“Ikke lit for mye på visdom og dyd verken fra deres fyrster eller fra deres jomfruer, for skal det holde så må alle og enhver våke over sine egne lidenskaper og for den allmenne velferden.”
Les mer
NO076.13 Athenia ᐊ forrige/neste ᐅ NO082.01 Frana
På andre språk