NO033.22 Minerva
F. Minnos skrifter
2. Minerva, Nyhellênia
Lien 2015
33.22 Fra Minnos skrifter
Da Nyhellênia – som med sitt eget navn heter Minerva – var godt etablert, og krekalenderne elsket henne nesten like sterkt som vårt eget folk, da kom det noen fyrster og prester til hennes borg og spurte Minerva hvorhen hennes arv lå.
Hellênja svarte: “Min arv drar jeg rundt med i mitt bryst, hva jeg har arvet er kjærlighet til visdom, rett og frihet; [034] har jeg mistet dem, så er jeg lik de minste av deres slaver. Nå gir jeg råd for intet, men da skulle jeg selge dem.”
Herrene gikk sin vei, og ropte allerede leende: “Deres lydige tjenere, vise Hellênja.” Men dermed bommet de på målet, for folket som elsket henne og fulgte henne, tok dette navnet opp som et æresnavn. Da de så at deres skudd hadde bommet, da gikk de og anklaget henne og sa at hun hadde forhekset folket. Men folket vårt og de gode krekalenderne advarte alle vegne om at det var bakvaskelse.
Engang kom de og spurte: “Når du da ikke er noen trollkvinne, hva gjør du da med de eggene som du alltid har med deg?” Minerva svarte: “Disse eggene er symbolet på Frøyas rådgivninger, hvori vår framtid ligger skjult – og for hele den menneskelige slekta. Tida skal ruge dem ut og vi må våke (over) at det ikke skjer dem noen skade.”
Prestene: “Godt sagt. Men hva tjener hunden ved di høyre hand til?” Hellênia svarte: “Har ikke hyrden noen fårehund til å holde sin flokk sammen?Hva hunden er i tjeneste for sauehyrden, er jeg i Frøyas tjeneste. Jeg må våke over Frøyas flokk.”
“Det kan vi godt like”, sa prestene; “men si oss, [035] hva er betydninga av nattugla som alltid er over ditt hode? Er det lysskye dyret kanskje et tegn på din klarsynthet?”
“Nei”, svarte Hellenia, “den hjelper meg å huske at det streifer en slags mennesker omkring over Hirta [Jrða], som – slik som dere – bor i kirker og huler, som krafser i mørke – men ikke som den – for å hjelpe oss mot mus og andre plager, men for å utpønske renker for å røve de andre menneskene for deres viten, slik at de kan fatte dem bedre for å gjøre slaver av dem og suge ut deres blod, slik som vampyrene gjør.”
Engang kom de med en bande med folk. Pest var kommet over landet. De sa: “Vi driver alle og ofrer til gudene, slik at de kan avverge pest. Vil du så ikke hjelpe med å stilne deres vrede, eller har du brakt pesten selv over landet med dine kunster?”
”Nei”, sa Minerva, “men jeg kjenner ingen guder som gjør ondt, derfor kan jeg ikke be dem om å ville bli bedre. Jeg kjenner én gud, det er Wraldas ånd; men gjennom det at han er god, gjør han heller ingen skade.”
“Hvor kommer da det onde fra?” spurte prestene.
“All ondskap kommer fra dere og fra menneskenes dumhet, som lar seg fengsle av dere.”
“Om din Herre da er så veldig god, hvorfor avverger han ikke ondet?” spurte prestene.
Hellênja svarte: “Frøya har satt oss [036] i gang, og krøderen – det er tid – den må gjøre det øvrige. Mot alle ulykker er råd og hjelp å finne, men Wralda vil at vi skal søke dem selv, slik at vi blir sterke og vise. Vil vi ikke, da lar han våre svulster klemmes ut, slik at vi skal erfare hva som følger av vise gjerninger og hva (som følger) av dumme gjerninger.”
Da sa en fyrste: “Jeg skulle tro at det var bedre å avverge det.”
“Godt mulig”, svarte Hellênja, “for da skulle menneskene forbli lik temmede sauer. Du og prestene skulle så ville gjete dem, men også klippe dem og føre dem til slaktebenken. Men slik vil ikke vår Herre det. Han vil at vi hjelper hverandre; men han vil òg at enhver er fri og blir vis. Det er òg vår vilje, derfor velger vårt folk sine fyrster, grever, rådgivere og alle sjefer og mestre ut fra de viseste av de gode menneskene, slik at enhver skal gjøre sitt beste for å bli vis og god. Ved å gjøre slik skal vi engang få vite, og lære til folket, at alene det å være vis og gjøre vist leder til salighet.”
“Det likner en dom”, sa prestene, “men når du nå mener at pest kommer av vår dumhet, skulle Nyhellênja da være så god å låne oss litt av det nye lys [ny + hel = lys + lênja = låne], hvorav hun er så stolt?”
“Ja”, sa Hellenja,
[037] “ravnene og andre fugler kommer bare og faller ned på råttent åtsel, men pest elsker ikke bare råttent åtsel, men også råtne sedvaner og (tanke)fengsler. Vil du nå at pest viker fra dere og ikke kommer igjen, så må det gjøres av med (tanke)fengslene, slik at dere alle blir reine inni og utenpå.”
“Vi ville tro at ditt råd er godt”, sa prestene, “men si oss, hvordan skulle vi få alle mennesker som er under vår makt til å gjøre det?”
Da sto Hellênja opp fra sitt sete og talte: “Spurvene følger såmannen, folkene de gode fyrstene. Derfor skal dere begynne med å gjøre dere selv så rene at dere kan rette deres blikk inn- og utentil uten å bli skamrøde for deres eget sinn. Men istedenfor å gjøre folket rent, har dere funnet opp råtne fester, hvori folket super så lenge at de til sist roter i søla lik svina, slik at de kan tilfredsstille sine råtne lyster.” Folkene begynte å hauke, derfor torde hun ikke å spinne på noen strid igjen.
Nå skulle alle tro at de hadde ropt folk i hop overalt for å drive oss alle sammen ut av landet. Nei, istedenfor å anklage henne gikk de alle vegne, også til Det nære Krêkaland [Italia] – til Alpene – for å forkynne at det hadde behaget den aller øverste guddom [038] å sende si vise datter Minerva, gitt tilnavnet Nyhellênja, blant menneskene, inn over havet på ei sky, for å gi menneskene gode råd; og at enhver mann som ville høre henne skulle bli rik og lykkelig, og engang bli sjef over hele Jrðas kongerike. Hennes avbildning stilte de på sine altere, eller de solgte dem til de dumme menneskene. De forkynte allevegne rådgivinger som hun aldri hadde gitt, og fortalte om undere som hun aldri hadde gjort.
Gjennom listigheter visste de å gjøre seg til mester over våre lover og forskrifter, og gjennom falsk tale visste de å anvise og forderve alt. De stilte også jomfruer under sin beskyttelse; da tilsynelatende under beskyttelse av Fästa – vår første æresmor, for å våke over det hellige lyset. Men det lyset hadde de selv tent. Og istedenfor å gjøre jomfruene vise, og etterpå sende dem blant folket for å lege de sjuke og å undervise barna, gjorde de dem dumme og sløve overfor lyset – og ikke kunne de komme ut. De ble óg brukt som rådgiversker; men de rådene var bare tilsynelatende fra deres munner, for deres munner var ikke annet enn den roperten gjennom hvilken prestene kunngjorde sine begjær.
Da Nyhellênja var død ville vi velge ei anna mor. Noen ville til Texland [039] for å spørre etter ei der, men prestene – som igjen innehadde herredømmet hos sitt eget folk – ville ikke tillate det, og erklærte oss overfor folket sitt som vanhellige.
Les mer
NO032.01 Naturrett ᐊ forrige/neste ᐅ NO039.05 Kreta
På andre språk