NO195.01 Forberedelser
Z. Askars tid
Krigsforberedelser
Lien 2015
- To sider mangler her, ifølge pagineringa. Ottema hevder at det mangler mer. Han hevder også at forfatteren av det følgende avsnittet kunne være en sønn eller sønnesønn av Bêden. Men det kan umulig være riktig, ettersom Bêden var nevø av Konerêd, som i sin tur var sønn av Wiljo og Frêðorik, som levde under naturkatastrofen i 306-305 fvt. Forfatteren forteller om hendelser som ifølge historia skjedde rundt 49 og 43 fvt., derfor må han nødvendigvis ha levd etter den tid og vært et seinere medlem av Oera Linda-familien. Én ting er imidlertid sikkert – han må i si tid ha vært en prominent person, fordi da borgene i Texlând og Stâveren til slutt ble satt i brann, søkte både folkemora og borgjomfrua i Stâvja ly hos ham. Han var trolig grietmann i Âst-Flílând, slik som hans forfedre. Han kan ikke ha vært grietmannen i West-Flílând – den staten som omfattet folkemoras borg, for han må da ha hatt tilhold i den nedbrente borgen.
195.01 [195] [...] derfor vil jeg først skrive om Svarte Adel.
Svarte Adel var den fjerde kongen etter Friso. I sin ungdom hadde han studert i Texland,[1] etterpå hadde han studert i Stâveren, og dernest hadde han reist gjennom alle statene.
Så, da han var fire og tjue år, hadde hans pappa gjort at han ble valgt til dommer. Da han engang var dommer dømte han alltid til de fattiges fordel. “De rike”, sa han, “begår nok urette ting ved hjelp av sine penger, derfor har vi å sørge for at de fattige ser (seg) rundt til oss.”
Med disse og andre argumenter ble han vennen til de fattige, og de rikes skrekk. Så ille har det blitt at hans pappa så ham i øynene.
Da hans pappa var falt (bort), og han kløyv opp på hans sete, da ville han like godt beholde sitt embete – liksom kongene fra Østen pleier. De rike ville ikke tillate det, men nå gikk alt det andre folket sammen, og de rike var glade for (at) de kom helskinnet fra samlinga.
Fra da av hørte man aldri mer prat om lik rett. Han dømte de rike og han smigret de fattige – med hvis hjelp han dømte (i) saker som han brant for.
Kong Âskar, som han alltid ble kalt, var omkring sju jordfot lang. Så stor som hans skikkelse [196] var, var óg hans krefter. Han hadde en klar forstand, slik at han forsto alt som det ble snakket om; men i sin gjøren kunne man ikke spore noen visdom. Ved sida av et pent ansikt hadde han ei glatt tunge; men enda svartere enn hans hår var hans sjel funnet (å være).
Da han hadde vært konge i ett år, nødet han alle gutter i staten sin (til at) de årlig skulle komme på en leir, og der lage liksom-krig. I førstninga hadde han strev med det, men til sist ble det så gjengs at gammel og ung fra alle steder kom (for) å spørre om de kunne være med. Da han hadde brakt det så langt, lot han stifte krigsskoler. De rike kom og klagde og sa at deres barn nå ikke lærte å skrive eller lese.
Âskar enset det ikke; men da det kort etter igjen ble holdt liksom-krig, gikk han (og) sto på et podium og talte høyt: “De rike har kommet til meg (for) å klage (på) at deres gutter ikke lærer noen lesing og skriving. Jeg har ikke sagt noe på det, men her vil jeg si mi mening og la det bedømmes på den allmenne samlinga.” Da alle nå så nysgjerrig på ham, sa han videre:
“Etter mitt begrep må man i dag overlate lesinga og skrivinga til jomfruene [197] og (de) gamle opplyste. Jeg vil ikke snakke noe vondt om våre forfedre, jeg vil bare si (at) i (de) tidene som av enkelte er så sterkt oppskrytt hadde borgjomfruene bragt splid inn over landene våre, og mødrene før og etter kunne ikke drive splid(en) ut av landet igjen. Enda verre – mens de pratet og skravlet om unødvendige skikker, har golerne[2] kommet og røvet alle våre skjønne sydlige land.
Forleden dag kom de alle med våre fordervede brødre og deres soldater over Skelda.[3] (Det) gjenstår således (for) oss å velge mellom bæringa av åk eller sverd. Vil vi bli frie, da bør guttene foreløpig la lesinga og skrivinga bli sløyfet og isteden (for) at de spiller Wip og Zwik i gildehallen, bør de leike med sverd og spyd.
Er vi øvde i alle deler, og guttene store nok til å bære hjelm og skjold og å handtere våpnene, da skal jeg med deres hjelp kaste meg over fienden. Golerne kan så skrive nederlagene til sine hjelpere og soldater på våre marker med blodet som drypper fra deres sår.
Har vi engang drevet fienden bort fra oss, da må vi følgelig gå videre, [198] helt til det ikke er noen golere eller slaver(e) eller tartarer mer å fordrive fra Frøyas arv.”
”Det er rett!” ropte de fleste, og de rike torde ikke å åpne sine munner.[4]
Denne talen hadde (han) sikkert pønset ut på forhånd og latt skrive av, ettersom det på kvelden den samme dagen var avskrifter av den i vel tjue hender, og de var alle enslydende. Etterpå befalte han skipsmennene[5] (at) de skulle la doble forstavner (bli) lagd, hvorpå man kunne feste ei stål-tranebue. De som ble (liggende) etter, ble bøtelagt. Kunne noen sverge at han ikke hadde noen midler, så måtte de rike i hans region betale det.
I dag kan man se hvordan all denne ståheien falt ut:
Noter
Les mer
NO189.01 Ærestitler ᐊ forrige/neste ᐅ NO198.19 Blod
På andre språk
- DE195.01 Vorbereitung
- EN195.01 Preparation
- ES195.01 Preparación
- FS195.01 SWARTE ADEL
- NL195.01 Voorbereiding