NO061.28 Jomfruer
L. Minervas tid
1. På Walhallagara
Kelta og Minerva
Lien 2015
61.28 Nå vil vi skrive om krigen til borgjomfruene Kälta og Minerva, og hvordan vi derigjennom har mistet alle våre sydlige land og Brittanja til golerne.
[062] Ved den søndre Rhin-munningen [Waal] og Skelda [Schelde], der er Sju øyer [Zeeland], navngitt etter Frøyas sju våkejenter i uka. Midt på den ene øya er borgen Walhallagâra [Middelburg], inn i dennes vegger er den følgende historia skrevet. Der over står:
Les, Lær og Våk.
563 år [1630 fvt.] etter at Aldland sank satt der ei vis borgjomfru. Minerva var hennes navn – av styrmennene gitt tilnavnet Nyhellênja. Dette tilnavnet var godt valgt, for rådene som hun ga var nye og klare – over alle andre.
Over Skelda [Schelde], i Flíburch [Oostburg], satt Sírhêd. Denne jomfrua var full (av) renker. Skjønt var hennes ansikt og kvikk var hennes tunge, men de rådene hun ga var alltid i diffuse ord. Derfor ble hun av styrmennene kalt Kälta [‘Skravla’]. Landboerne mente at det var et æresnavn.
I den avdøde mors siste vilje sto Rôsamvda [Rosamond] (som) den første, Minerva (som) den andre og Sírhêd (som) den tredje, beskrevet som etterfølgersker. Minerva hadde ingen viten om det, men Sírhêd ble knekt av det. Lik ei utenlandsk fyrstinne ville hun være æret, fryktet og tilbedt, men Minerva ville (ganske) enkelt være elsket. Til sist kom alle styrmenn (for å) by henne sin hyllest, selv fra Denamarka [Danmark] og fra Flímar. Dette såret Sírhêd, [063] for hun ville utmerke (seg) framfor Minerva. For at man skulle ha store tanker om hennes årvåkenhet, lagde hun en hane på fana (si).
Da gikk Minerva til (verks) og lagde en fårehund og ei nattugle på fana (si). “Hunden”, sa hun, “våker over sin herre og over flokken, og nattugla våker over markene slik at de ikke blir ødelagt av musene. Men hanen har ikke vennskap med noen, og gjennom sin utukt og hovmodighet har den ofte blitt sine nærmeste slektningers bane”.
Da Kälta så at hennes verk falt forkjært ut, gikk hun i gang fra galt til verre. Stille lot hun magjarere komme til seg for å lære trolldom. Da hun hadde fått sin tilfredsstillelse av det, kastet hun seg selv i armene på golerne; men med alle disse mislighetene kunne hun ikke bli bedre. Da hun så at styrmennene veik mer og mer fra henne, da ville hun vinne dem gjennom frykt. Var månen full og sjøen opprørt, da gikk hun over de ville bølgene (og) ropte til styrmennene at de alle skulle forgå hvis de ikke ville tilbe henne. Videre forblindet hun deres øyne, hvorigjennom de holdt vann for (å være) land og land for vann. Derigjennom har mange skip gått ned [064] med mann og mus.
På den første forsvarsfesten, da alle hennes landboere var væpnet, lot hun skjenke sekker (med) øl. I ølet hadde hun blandet [gjort] (en) trylledrikk. Da folket nå alle sammen var drukne, gikk hun opp på sin stridshest, stående med hodet lent mot spydet sitt. Morgenrøden kunne ikke vært skjønnere. Da hun så at alles øyne var festet på henne, åpnet hun sine lepper og talte:
“Sønner og døtre av Frøya, dere veit godt at vi i den siste tida har lidd stor last og (har hatt stor) mangel, fordi styrmennene ikke lenger kommer for å kjøpe skrivefilten vår, men dere veit ikke hva det kommer (av). Jeg har lenge holdt tett om det, men nå kan jeg ikke lenger fortsette. Hør så, venner, slik at dere kan vite hvor dere skal bite.
På den andre sida av Skelda [Schelde], hvor de har (skips)farten fra nesten alle hav, der lager de i dag skrivefilt av nøkkeroseblader, dermed sparer de inn lin og kan godt unnvære oss. Ettersom skrivefiltproduksjonen nå alltid har vært vår største virksomhet, så har mora villet at man skulle lære oss det.
Men Minerva har forhekset hele folket, ja forhekset, venner, akkurat som alt vårt fe som nylig har dødd. Ut må det – jeg vil fortelle dere. Var jeg ingen [065] borgjomfru skulle jeg godt vite det – jeg skulle brenne heksa i redet sitt!
Da hun hadde uttrykt de siste ordene, spurtet hun så mot sin borg. Men det fordrukne folket var således såpass begeistret at det ikke kunne våke over sin dømmekraft. I dumdristig iver gikk de over Sandfal [Sincfal], og ettersom natta (i) mellomtida hadde senket seg, gikk de like dristig løs på borgen.
Men Kälta skøyt igjen over målet, for Minerva – og hennes jomfruer og lampa – ble alle reddet av de rappe styrmennene.
Les mer
NO060.12 Golerne ᐊ forrige/neste ᐅ NO065.15 Jon
På andre språk
- DE061.28 Burgmaide
- EN061.28 Burgmaids
- ES061.28 Damas de Burgo
- FS061.28 BURCHFÁMNA
- NL061.28 Burgfamen