NO127.28 Avskjed
S. Frethorik
3. Ljudgêrts skrifter
Avskjed med Athenia
Lien 2015
127.28 Nå ville Friso seile med alle mann til Frøyasland, der han før hadde vært. Men de fleste ville ikke gjøre det. Nå gikk Friso til verks og skøyt landsbyen med [128] de kongelige forrådsskurene i brann. Da kunne eller torde ingen å bli værende, og alle var glade (for) at de var ute. Foruten koner og barn hadde vi latt alt tilbake, men vi var lastet med livsnødvendigheter og krigmateriell. Friso hadde ennå ingen fred. Da vi kom til den gamle havna gikk han til verks med sine modige folk, og skøyt uventet brann i de skipene som han kunne nå med pilene sine.
Etter seks dager så vi orlogsflåten til Dêmêtrius komme opp mot oss. Friso befalte oss (at) vi måtte holde de små skipene akterut i ei brei linje, de store med koner og barn forut. Videre ba han (om at) vi skulle ta tranebuene fra forut og feste i akterstavnen. “For”, sa han, “vi akter (å) kjempe i flukt. Ingen må våge å forfølge en eneste fiende.” “Sånn”, sa han, “er min beslutning”.
Mens vi var travle med det, kom det oss vind for baugen – til de feiges og kvinnenes skrekk. Fordi vi ikke hadde andre slaver enn dem som fulgte oss av egen vilje, kunne vi således ikke unnslippe dem ved å ro. Men Vvralda visste godt hvorfor han gjorde slik; og Friso, [129] som fattet det, lot brannpilene straks legges i tranebuene. Likeledes ba han (om) at ingen måtte skyte før han hadde skutt. Videre sa han at vi alle måtte skyte mot det midterste skipet. “Er målet godt anbrakt”, sa han, “da vil de andre komme ham til hjelp, og da må enhver skyte som aller best han kan.”
Da vi nå var halvannen kjetting fra dem, begynte fønikerne å skyte. Men Friso svarte ikke før den første pila falt ned seks favner[1] fra skipet hans. Nå skøyt han – de andre fulgte (etter). Det liknet et ildregn, og fordi våre piler også gikk med vinden, ble de alle (satt) i brann og (det) nådde selv det tredje laget. Alle fløytet og jublet. Men skrikene (til) våre motstandere var så sterke at hjertet krympet seg for oss. Da Friso mente at det kunne være nok, lot han holde opp, og vi hastet av sted.
Men etter at vi hadde pilt videre i to dager, kom det en annen flåte innen sikt – på tretti skip, som ufortrødent innhentet oss. Friso lot oss gjøre klar igjen. Men de andre sendte ut en lett sjalupp full av roere. Budene deres ba på vegne av alle om de kunne seile med (oss). De var jonere. De var sendt av Demêtrius med makt til den [130] gamle havna. Der hadde de hørt om trefningen, og nå hadde de iført seg det stolte sverd og fulgt (etter) oss. Friso, som hadde seilt mye med jonerne, sa: “Ja”. Men Wichhirte, kongen vår, sa: “Nei”. “Jonerne er avgudstjenere”, sa han, “jeg har selv hørt hvordan de påkaller dem”.
Friso sa: “Det kommer av byttehandelen med de ekte krêkalenderne. Det har jeg ofte gjort selv, likevel er jeg likeså sterkt friser som den fineste av dere.” Friso var den mannen som skulle vise oss til Frøyasland, så jonerne dro med
– og det syntes (å ha vært) etter Wraldas ånd, for før tre måneder var forløpt seilte vi langs Brittanja; og tre dager seinere kunne vi rope “Hvilken velsignelse!”
Noter
- ↑ ca. 10 meter
Les mer
NO125.05 Demetrius ᐊ forrige/neste ᐅ NO130.21 Nordland
På andre språk