NO120.10 Alexander
S. Frethorik
3. Ljudgêrts skrifter
Kong Alexander
Lien 2015
120.10 Ljudgêrt, Wichhirtes kontreadmiral, ble kameraten min – etterpå min venn. Ut fra hans dagbok har jeg historia som heretter skal følge:
Etter at vi hadde bodd 12 ganger 100 og to ganger 12 år [1224 år] ved ‘De fem vannene’ [Punjab], mens våre sjøkrigere hadde navigert alle hav som fantes, kom Aleksander,[1] kongen, med en veldig hær ovenfra langs strømmen til våre landsbyer.[2] Ingen maktet å stå ham imot, men vi styrmenn som bodde ved sjøen, vi skipet med oss alle våre bærbare eiendeler og dro av sted.
Da Aleksander fikk vite at en så stor flåte var unnsluppet ham, ble han som rasende og sverget (at) han skulle ofre alle landsbyene til flammene om vi ikke ville komme tilbake. Wichhirte lå syk til sengs. Da Aleksander fikk vite det, ventet han til han var bedre. Etterpå kom han til ham, og snakket svært vennlig. [121] Men han truet slik han hadde gjort før. Wichhirte svarte deretter: “Å, aller største av konger. Vi styrmenn kommer allevegne, vi har hørt om dine store dåder; derfor er vi fulle (av) ærbødighet for dine våpen, men enda mer for din viten. Men vi andre, vi er født (som) frie Frøyas barn. Vi kan ikke bli slaver. (Selv) om jeg ville, skulle de andre heller ville dø, for slik er det anbefalt i våre lover.”
Aleksander sa: “Jeg vil ikke gjøre ditt land til mitt bytte, eller ditt folk til mine slaver. Jeg vil bare at dere skulle tjene meg for lønn. Det vil jeg sverge på ved våre begges guder, (slik) at ingen skal klandre meg.” Da Aleksander etterpå delte brød og salt med ham, hadde Wichhirte valgt den viseste delen. Han lot skipene hente av sine sønner.
Da de alle var tilbake, hyret Aleksander dem alle. Dermed ville han seile folkene sine til den hellige Gôngga [Ganges], som han ikke hadde kunnet nå til lands. Nå gikk han igang og valgte alle dem blant sine folk og blant sine soldater som var vant til å seile på sjøen. Wichhirte var blitt syk igjen, derfor dro jeg med alene – og Nearchus på kongens vegne. Toktet falt til slutt ikke heldig ut,[3] ettersom [122] jonerne alltid var i krangel med fønikerne – noe som selv Nêarchus ikke kunne bli sjef over.
Imidlertid hadde ikke kongen vært (i) ro. Han hadde latt sine soldater kappe trær og lage planker (av dem). Med hjelp (av) våre tømmerfolk hadde han lagd skip av det. Nå ville han være sjøkonge selv, og seile opp Gongga med hele sin hær. Men soldatene, som kom fra berglandet, var engstelige for sjøen. Da de hørte at de måtte med, stakk de tømmerlagrene i brann. Derved ble hele landsbyen vår lagt i aske.[4] Først trodde vi at Aleksander hadde befalt det, og (alle og) enhver stod rede til å velge sjøen. Men Aleksander ble rasende. Han ville la soldatene ombringes av sine egne folk. Men Nêarchus, som ikke bare var hans førsteoffiser, men også hans venn, rådet ham til å gjøre det annerledes. Nå bar han (seg at) som om han trodde at et uhell hadde gjort det. Men han torde ikke gjenoppta toktet sitt.
Nå ville han dra tilbake, men før han gjorde det, lot han først undersøke hvem som var skyldig. Så snart han visste det, lot han alle sammen være uten våpen, for å lage en ny landsby. Men sitt eget folk lot han (være) bevæpnet, for å [123] temme de andre og for å bygge en borg.[5] Vi måtte ta med koner og barn. (Når) vi kom til munningen av Êuphrat [Eufrat], da kunne vi velge et sted der eller dra tilbake – vår lønn skulle bli tildelt oss uansett. På de nye skipene som var unnsluppet brannen, lot han jonere og krêkalendere gå. Han selv dro med det andre folket sitt langs kysten, gjennom de tørre ørknene[6] – det vil si gjennom det landet som Jrða hadde løftet opp av havet, da hun løftet opp stredet etter våre forfedre, da de kom inn i Râde sê [Rødehavet].
Da vi kom til Ny Gêrtmanja[7] – Ny Gêrtmanja er ei havn som vi selv har lagd, for der å vanne[8] – møtte vi Aleksander med sin hær. Nêarchus gikk i land og ventet tre dager. Da bar det igjen videre.
Da vi kom til Êuphrat gikk Nearchus i land med soldatene og mange av hans folk. Men han kom snart tilbake. Han sa: “Kongen lar dere anmode (om at) dere skal gjøre enda et lite tokt for hans skyld – til enden av Râde sê. Deretter skal enhver få så mye gull som han kan bære.”
Da vi kom dit, lot han oss vise hvor stredet før hadde vært. Deretter hvilte han (i) en og tretti dager, stadig skuende ut over ørkenen. Til sist kom det en tropp mennesker (som) førte med (seg) [124] to hundre elefanter, tusen kameler – lastet med trebjelker, rep og allslags redskap – for å taue flåten vår til Middelsê [Middelhavet]. Det forbauset oss, og så dårlig ut for oss; men Nêarchus fortalte oss (at) hans konge ville betone (overfor) de andre kongene at han var mektigere enn kongene av Đírhis [Tyros] før hadde vært. Vi skulle bare hjelpe til. Det skulle sikkert ikke gjøre oss noen skade. Vi måtte saktens gi etter, og Nêarchus visste å ordne alt så korrekt at vi lå i Middelsê før tre måneder var forbi.
Da Aleksander hørte hvordan det hadde gått med hans foretagende, ble han så dumdristig at han ville grave ut det tørre stredet – Jrða til spott. Men Wralda løslot hans sjel,[9] derfor druknet han i vin og i sin overmodighet før han kunne begynne.
Etter hans død ble riket delt mellom hans fyrster. De skulle alle sikre en del til sine sønner, men de ble uenige. Enhver ville beholde sin del og endog forøke. Da kom krig,[10] og vi kunne ikke vende om.
Nêarchus ville nå (at) vi skulle slå oss ned på Fønikias kyst, men det ville ingen gjøre. Vi sa (at vi) heller ville våge [125] å dra til Frøyasland. Så brakte han oss til den nye havna i Aðenja [Athen], hvor alle ekte Frøyas barn tidligere hadde trukket hen. Videre gikk vi soldater (for å) frakte livsfornødenheter og våpen.
Noter
Les mer
NO118.32 Flåte ᐊ forrige/neste ᐅ NO125.05 Demetrius
På andre språk