NO072.05 Gêrtmennene
L. Minervas tid
2. På Fryasburg
Gêrtmennene
Lien 2015
72.05 [072] Dette er om gêrtmennene
Da Hellênja eller Minerva døde, agerte prestene som om de var med oss. For at det skulle virke tydelig fikk de Hellênja utropt til ei gudinne. Og de ville ikke la (det) velges noen anna mor, og sa (at) de hadde fryktet at det blant hennes jomfruer ikke var noen som de kunne stole så godt på som Minerva, som var gitt tilnavnet Nyhellênja. Men vi ville ikke anerkjenne Minerva som ei gudinne, ettersom hun selv hadde sagt at ingen (annen) kunne være god eller fullkommen enn Wraldas ånd. Derfor valgte vi ut Gêrt, Pires datter, til vår mor.
Da prestene så at de ikke kunne steike si sild på vår ild, gikk de utenfor Âðenja og sa at vi ikke ville anerkjenne Minerva som ei gudinne utav sinne for at hun hadde vist innbyggerne så mye kjærlighet. Videre ga de folket avbildninger av hennes lignelse, (og) erklærte at de deretter kunne spørre om alt så lenge de forble lydige. Gjennom alle disse fortellingene ble [073] det dumme folket avskåret fra oss, og til sist falt de oss etter livet. Men vi hadde omgitt vår borgvegg av stein med to horn helt til sjøen. De klarte derfor ikke (å) nå oss.
Men hva skjedde? En egiptalander, som var en øversteprest, skarp i øynene, klar i hjerne og opplyst i sinn – hans navn var Sêkrops [Kekrops]; han kom for å gi råd. Da Sêkrops så at han ikke kunne storme muren vår med sitt folk, sendte han bud til Ðyrhis [Tyros]. Etterpå kom det uventet tre hundre skip fulle av soldater fra de ville fjellfolkene seilende inn i havna vår, mens vi strei med alle mann på murene.
Så snart som de hadde inntatt havna ville de ville soldatene berøve landsbyen og våre skip. En soldat hadde allerede skjendet en unggutt, men Sêkrops ville ikke tillate det; og de tyriske styrmennene, som ennå hadde Frøyas blod i sine liv – sa: “Hvis dere gjør det, skal vi stikke den røde hane i våre skip, og dere skal ikke få se deres fjell igjen.”
Sêkrops, som ikke holdt av verken mord eller ødeleggelse, sendte bud til Gêrt om å avkreve henne borgen. Hun kunne ha fri [074] utfart med alle sine kjørbare og løftbare eiendeler, sine tilhengere like fullt. Den viseste av borgherrene så veldig godt at de ikke kunne holde borgen, (og) rådet Gêrt (til at) hun skulle bite på raskt, før Sêkrops ble rasende og begynte påny.
Tre måneder etter [1551/1550 fvt.] dro Gêrt av sted med de aller beste (av) Frøyas barn og sju ganger tolv skip. Da de var et stykke utenfor havna, kom det vel tretti skip fra Đírhis [Tyros], med hustruer og barn. De ville dra til Aðenja, men da de hørte hvordan det sto til der, gikk de med Gêrt.
Tyrernes viking [sjøkonge] brakte alle sammen gjennom stredet som på denne tida løp ut i Rade sê [Rødehavet]. Til sist landet de ved Pangab [Punjab], det er på vårt språk ‘Fem vann’, fordi fem elver strømmer til sjøen med den. Her slo de seg ned; landet har de kalt Gêrtmanja [Carmania].
Kongen av Đírhis [Tyros] (som) etterpå så at de aller beste styrmennene var dratt vekk, sendte alle sine skip med sine ville soldater for å fange dem døde eller levende. Men da de kom til stredet, bevet både sjø og jord. Videre heiv Jrða sitt legeme til værs [075] så høyt at alt vannet løp ut av stredet, og (slik) at alle grunnene og skjærene reistes opp framfor dem lik en borgvegg.
Det skjedde på grunn av gêrtmennenes dyder, noe som alle mennesker tydelig og klart kan se.
Les mer
NO068.17 Middelhavet ᐊ forrige/neste ᐅ NO075.08 Ulysus
På andre språk
- DE072.05 Gertmänner
- EN072.05 Geartmen
- ES072.05 La gente de Geert
- FS072.05 GÉRTMANNA
- NL072.05 Geertmannen