NO058.01 Tyrerne
K. Tunis’ tid
3. Tunis, tyrerne, golerne
Tunis og tyrerne
Lien 2015
58.01 [058] Nevø Tünis fôr langs kysten helt gjennom porten til Middelsê [Middelhavet]. Da Atland sank, var det overalt i Middelhavet også gått ille for (seg). Derigjennom var det kommet mange mennesker fra Findasland til våre nære og fjerne krekalendere, og også mange fra Lydas land. På den annen side var også mange av vårt folk dratt til Lydas land. Alt det hadde bevirket at de Nære og Fjerne krekalandene var tapt for moras makt. Det hadde Tünis regnet med, derfor ville han velge ei god havn der og seile der utfra for de rike fyrstene. Men ettersom hans flåte og hans folk så så uflidde ut, mente kystboerne at de var røvere, og derfor ble de avvist overalt.
Så til sist ankom de til Phonisius [Fønikias] kyst, det var 100 og 93 år [2000 fvt.] etter at Âtland sank. Nær ved kysten fant de ei øy med to dype kløfter, derfor så det ut som tre øyer. På den midterste, der satte de opp sine ly, etterpå bygde de til en borgvegg omkring det. Da de nå ville gi et navn på den, ble de uenige; somme ville kalle den Fryasburch [Frøyasborg], andre Neftunia (Nêftünja), men magjarerne og finnene insisterte (på) at (den) skulle hete Đírhisburch [Týrsborg, Tyros]. Đír [Týr], det kaller de en av sine guddommer, og på dennes årsdag landet de [059] der. Til gjengjeld ville de anerkjenne Tünis evig som deres konge. Tünis lot seg overtale, og de andre ville ikke ha noen krig om det.
Da de nå (var) godt etablert, da sendte de noen eldre styrmenn og magjarere til vollen og videre til borgen Sídon [Sidon]; men i førstninga ville kystboerne ikke vite noe av dem. ”Dere er fremmede omstreifere”, sa de, ”som vi ikke kan akte”. Men da vi ville selge dem av våre jernvåpen, gikk til sist alt godt. Og så var de svært nysgjerrige på vårt rav, og spørsmålene etter det tok ingen ende. Men Tünis, som var framsynt, lot som om han ikke hadde mer jernvåpen eller rav. Da kom kjøpmennene og ba (om at) han skulle gi tjue skip som de alle ville utruste med de fineste varer, og de ville gi ham så mange folk til roere som han begjærte. Tolv skip lot han utruste med vin, honning og forarbeidet [garvet] lær, dertil var tømmer og sadler overtrukket med gull som man aldri hadde sett det.
Med hele denne skatten falt Tünis inn i Flímar [Vliemeer, nå IJsselmeer]. Grietmannen i Westflíland [Vest-Vlieland] ble begeistret for alle disse tingene; han bevirket at Tünis kunne bygge et handelssted ved munningen av Flímar. Etterpå er stedet kalt Almnv [060] Almanaland [Harlingen], og markedet i Wíringgâ [Wieringen] hvor de etterpå gjorde byttehandel, Tolêtmark [‘Frimarked’]. Mora rådet (til) at vi skulle selge dem alt bortsett fra jernvåpen, men man enset henne ikke.
Ettersom tyrerne således hadde fritt spill, kom de stadig tilbake (for) å seile våre varer så (vel) nært som fjernt, til skade for våre egne sjøkrigere. Deretter er (det) besluttet på (ei) allmenn samling å tillate sju tyriske skip årlig, og ikke mer.
Les mer
NO056.21 Tunis ᐊ forrige/neste ᐅ NO060.12 Golerne
På andre språk