NO007.01 Lyda
D. På tre borgene
3. Tre urmødre
Lyda
Lien 2015
7.01 [007] Lyda var svart-krøllhåret som lammene; hennes øyne blinket lik stjerner, ja rovfuglens blikk ble motløst overfor hennes.
Skarpe Lyda. Hun kunne høre en slange krype og når det var fisk i vannet, unngikk ikke det hennes nesebor.
Smidige Lyda. Et stort tre kunne hun bøye, og hvis hun gikk brakk ingen blomsterstilk under hennes føtter.
Mektige Lyda. Hennes stemme var kraftig, og skreik hun i sinne, da løp enhver fluksens vekk.
Vidunderlige Lyda! Hun ville ikke vite av lover; hennes handlinger var styrt av hennes lidenskaper. For å hjelpe de svake drepte hun de sterke, og da hun hadde gjort det, gråt hun ved deres lik.
Arme Lyda! Hun ble grå av det uforstandige lederskapet, og til sist døde hun av hjertesår over sine barns ondskap.
Uforstandige barn! De beskyldte hverandre for morens død, de skrek som ulver og slåss likedan, og mens de gjorde det åt fuglene liket. Hvem kan holde sine tårer tilbake?
Les mer
NO006.12 Skapingsmyte ᐊ forrige/neste ᐅ NO007.30 Finda
På andre språk