NO125.05 Demetrius
S. Frethorik
3. Ljudgêrts skrifter
Demetrius og Friso
Lien 2015
125.05 Blant de mange fyrstene hadde Nêarchus en venn med navn Antigonus. Disse strei begge for ett mål – så sier de, som tilhengere av den kongelige slekt, og videre for å gi alle Krêkalandene deres gamle frihet tilbake.
Antigonus hadde, blant mange andre, en sønn som het Dêmêtrius – seinere benevnt Bybeseireren. Denne dro en gang av sted til byen Salâmes [Salamis]. Etter at han hadde måttet stri der ei lang stund, måtte han stri med flåten til Ptholemêus [Ptolemaios I Sotar]. Ptholemêus – det het fyrsten som hersket over Êgiptalând [Egypt]. Dêmêtrius vant kampen, men ikke gjennom sine soldater, men fordi vi hadde hjulpet ham. Det hadde vi gjort av vennskap med Nêarchus, fordi vi gjenkjente i ham bastardblod gjennom hans friske hud og blå øyne med lyst hår. Deretter gikk Dêmêtrius løs på Hrodus [Rhodos] [305 fvt.]. Dit hen brakte vi hans soldater og livsfornødenheter over.
Da vi kom til Hrodus den siste gangen, var krig(en) over [ifølge historia i 304 fvt.]. Dêmêtrius hadde seilt til Aðenja [Athen]. Da kongen vår [Wichhirte] forsto det, ledet han oss tilbake [til Aðenja]. Da vi så kom inn i havna [i Athen] [304 fvt.] [126] var hele landsbyen begravd i sorg.
Friso, som var konge over flåten, hadde en sønn og ei datter hjemme, så veldig lyse som om de nettopp var kommet fra Frøyasland, og så underskjønne som ingen kan huske. Ryktet om dette gikk over hele Krêkaland, og kom i ørene på Dêmêtrius. Dêmêtrius var råtten og usømmelig, og han trodde alt sto ham fritt. Han lot dattera åpenlyst bortføre.
Mora (sic!) torde ikke vente på sin ‘Joi’. ‘Joi’ kaller styrmennenes koner sine menn – det vil si ‘glede’. De sier også ‘swêthirte’ [sweetheart]. Styrmennene kaller sine koner ‘trâst’ [trøst], og ‘fro’ eller ‘frow’ [fryd] – det vil si ‘fryd’; også frolik [‘frydelig’] – det er lik ‘fryd’.
Ettersom hun ikke torde (å) vente (på) sin mann, gikk hun med sin sønn til Dêmêtrius og ba (om at) han skulle gi henne si datter tilbake. Men da Dêmêtrius så sønnen hennes, lot han ham føre til sin residens, og gjorde bare med ham som han hadde gjort med dennes søster. Til mora sendte han en pose gull, men hun slang den i sjøen. Da hun kom hjem ble hun vanvittig. Overalt løp hun rundt i gatene: “Har dere ikke sett ungene mine? Å ve! La meg søke skjul hos dere, for min Joi vil drepe meg for at jeg har brakt vekk ungene hans!”
[127] Da Dêmêtrius hørte at Friso var hjemme, sendte han et bud til ham som sa at han hadde tatt barna til seg for å føre dem til en høy stand, for å belønne ham for hans tjenester. Men Friso, som var stolt og ufølsom, sendte et bud med et brev til barna sine. I det mante han dem (til at) de skulle være til Dêmêtrius’ lyst [vilje], siden de sin lykke begjærte.
Men budet hadde enda et annet brev – med gift. I det befalte han (at) de skulle innta den. “For”, sa han, “deres legemer er ufrivillig besudlet – det skal dere ikke bli tilregnet. Men hvis dere besudler deres sjeler, da skal dere aldri komme til Walhâlla [Valhall]. Din sjel skal da fare omkring over Jrða uten å kunne se lyset. Lik flaggermusene og nattuglene skal du alle dine dager skjule deg i dine huler (og) komme ut om natta; så gråte og ule på våre graver, mens Frøya må vende sitt hode bort fra dere”. Barna gjorde slik de ble befalt. Dêmêtrius lot deres lik (bli) kastet i sjøen, og til menneskene ble (det) sagt at de var flyktet.
Noter
Les mer
NO120.10 Alexander ᐊ forrige/neste ᐅ NO127.28 Avskjed
På andre språk
DE125.05 Demetrius EN125.05 Demetrius ES125.05 Demetrio NL125.05 Demetrius