NO068.17 Middelhavet
L. Minervas tid
2. På Fryasburg
Minerva og Jon
Lien 2015
68.17 Nå vil vi skrive om hvordan det gikk med Jon. Dette står skrevet i Texland:
«10 år etter (at) Jon hadde dratt vekk [1620 fvt.] kom det fallende tre skip inn i Flímar. Folket ropte: “Hvilken velsignelse!”. Fra deres fortellinger hadde mora [Hellicht] latt dette (bli) skrevet:
Da Jon kom inn i Middelhavet var ryktet gått ham forut overalt av golerne, slik at han var ingensteds trygg på kysten av Det nære Krêkaland [Italia]. Han stakk således med sin flåte til Lydia [Libya], det er Lydas land – der ville de svarte menneskene fange og ete dem. Til sist kom de til Đírhis [Tyros], men Minerva sa: “Hold unna, for her har lufta i lang tid vært forgiftet [069] av prestene.”
Kongen var nedstammet fra Tünis, som vi seinere hørte; men ettersom prestene ville ha en konge som etter deres begrep var evig, hadde de derfor opphøyd Tünis til en gud, til ergrelse for hans tilhengere.
Da de nå var forbi Đír [Tyros], kom tyrerne og røvet et skip utfra baktroppen, ettersom skipet var for fjernt, kunne vi ikke vinne det tilbake. Men Jon svor hevn for det. Da natta kom, returnerte Jon til Det fjerne Krekaland [Grekenland].
Til sist kom de til et land som så svært skrint ut; men de fant ei vik der. “Her”, sa Minerva, “skal (det) kanskje ikke være nødvendig (med) frykt for fyrster eller prester, ettersom de alle sammen elsker feite beiter.” Men da de anløp den indre havna, fant man den ikke romslig nok til å romme alle skipene; og da var de fleste for slitne til å dra videre. Derfor gikk Jon – som ville av sted – med sitt spyd og fane (og) ropte til det unge folket, hvem (som) frivillig ville flokkes om ham. Minerva, som ville bli der, gjorde det samme. Den største delen gikk til Minerva, men de yngste styrmennene gikk til Jon. Jon tok lampa til Kälta og hennes jomfruer med, og Minerva beholdt si eiga lampe og sine egne jomfruer.
Mellom Det fjerne og Det nære Krêkaland fant Jon noen øyer som han likte. På den største gikk han [070] inn i skogen mellom fjellene (for å) bygge en borg. Fra de små øyene dro han ut for å hevne de tyriske skipene og (be)røve land, derfor er øyene like gjerne kalt Râwer êlanda [’Røverøyene’] som Jonhis êlanda [De joniske øyer].
Da Minerva hadde besett landet, som av innbyggerne er kalt Attika, så hun at hele folket var geitehyrder. De opprettholdt sine liv med kjøtt, urter, villrøtter og honning. De var kledd med skinn og hadde sine tilfluktssteder [egtl. skjul] oppe i hellingene i bergene. Derav ble de av vårt folk kalt hellingar.
Først la de på sprang, men da de så at vi ikke traktet etter buskapen deres, da kom de tilbake og lot utvise stort kameratskap. Minerva spurte om vi kunne slå oss ned i minnelighet. Det ble tilkjent under betingelse (av) at vi skulle hjelpe dem med å stri (mot) deres naboer, som stadig kom (for) å bortføre deres barn og å røve deres eiendom.
Så bygde vi en borg halvannen påle fra havna. Etter råd fra Minerva ble den kalt Âðenja [Athen], “for”, sa hun, “etterkommerne bør vite at vi er kommet hit verken av list eller (for) makt, men mottatt som kamerater”.
Mens vi arbeidet på borgen, kom fyrstene. Da de nå så at vi ikke hadde noen slaver, likte de ikke slikt, og lot det [071] vise til Minerva, ettersom de tenkte at hun var ei fyrstinne. Men Minerva spurte: “Hvordan har dere så kommet over deres slaver?” De svarte: “Noen har vi kjøpt, andre (har vi) vunnet (i) strid.”
Minerva sa: “Hvis ingen ville kjøpe mennesker, så skulle ingen røve våre barn og dere skulle derfor ikke ha noen krig, vil dere således forbli våre forbundsfeller så må dere slippe deres slaver fri.” Det ville nå fyrstene ikke. De ville drive oss vekk, men de klokeste (av) deres folk kom (for å) hjelpe (oss med) å bygge vår borg [Athens akropolis], som vi nå lager av stein.
Dette er [var] historia om Jon og om Minerva.»
Da de [folket som kom til Flímâr fra Athen] nå hadde fortalt det alt (sammen), spurte de med ærbødighet om borgvåpen (av) jern, “for”, sa de, “våre fornærmere er mektige, men hvis vi har ekte våpen, skulle vi være dem vel imot.” Da vi hadde samtykket i det, spurte folkene om Frøyas seder skulle blomstre i Âðenja og de andre Krekalandene. Mora [Hellicht] svarte: “Hvis De fjerne krekalandene hører til Frøyas arv, så skulle de blomstre der, men hører de ikke til den, så skal de måtte kjempes lenge for, for krøderen skal løpe rundt med sitt hjul ennå (i) fem tusen år før Findas folk er modent for frihet.”
Les mer
NO067.09 Kelta ᐊ forrige/neste ᐅ NO072.05 Gêrtmennene
På andre språk
- DE068.17 Mittelmeer
- EN068.17 Mediterranean
- ES068.17 Mar del Medio
- FS068.17 MIDDELSÉ
- NL068.17 Middenzee