NO007.30 Finda

D. På tre borgene

3. Tre urmødre

Finda

Lien 2015

7.30 Finda var gul, og hennes hår lik manen til en hest. En busk kunne hun ikke bøye, men hvor Lyda [008] maktet å drepe ei løve, drepte hun kanskje ti.

Forføreriske Finda, søt var hennes stemme og ingen fugl kunne synge lik henne. Hennes øyne lokket og fristet, men den som så inn i dem ble en slave.

Urimelige Finda. Hun skrev tusener av lover, men hun fulgte ikke opp noen av dem. Hun avskydde det gode ved sin frimodighet, men til spyttslikkere ga hun seg selv hastig i vei. Det var hennes ulykke. Hennes hode var for fullt, men hennes hjerte for tomt. Hun elsket ingen (andre) enn seg selv, og hun ønsket at hver og en skulle ha henne kjær.

Falske Finda! Honningsøte var hennes ord, men for de som stolte på dem var ulykka nær.

Egenkjærlige Finda! Hun ville herske over alle, og hennes sønner var lik henne. De lot seg tjene av sine søstre, og de slo hverandre i hjel for herredømmet.

Dobbelthjertede Finda! Over grove ord ble hun vred, og de avskyeligste gjerninger berørte henne ikke. Så hun ei skilpadde sluke en edderkopp, da ble hun som is om hjertet; men så hun sine barn myrde en friser, da svulmet hennes bryst av nytelse.

Ulykkelige Finda! Hun døde i sitt livs blomstringstid, og det er ennå uklart hvordan hun døde.

[009] Skinnhellige barn! Under kostbare steiner la de hennes lik ned, med oppblåste innskrifter smykket de dem ut, for å bli hørt gråtende til; men i det stille gråt de ikke en eneste tåre.

Avskyelige folk! Teksten som Finda etterlot ble skrevet på gylne blader, men til det bestet den ble lagd var den til ingen nytte; de gode lovene ble visket ut og egoisme skrev onde der isteden.

Å, Finda! Så ble Jrða full av blod, og dine barn meiet hodene til menneskene ned lik gresstrå. Ja, Finda, det er fruktene av din tomhet, se ned fra di vaktstjerne og gråt.

Les mer

NO007.01 Lyda ᐊ forrige/neste ᐅ NO009.18 Frya

På andre språk

DE007.30 Finda

EN007.30 Finda

ES007.30 Finda

NL007.30 Finda